top of page
1. Vaksinene kan ikke tilskrives fallet i dødeligheten. 

 

Det var ikke på grunn av vaksinene at dødeligheten fra barnesykdommene nærmest forsvant.
Vaksiner er ikke årsaken til, eller kan ta æren for den betydelige reduksjonen av barnedødeligheten fra infeksjonssykdommene.
G11.2-UK-Deaths-1838-1978-1024x650.png

 

Mange tror at vi startet opp med vaksineprogrammene fordi sykdommene ga høy dødelighet, men dødeligheten for alle de infeksjonssykdommene vi i dag vaksinerer mot var blitt redusert til et minimum innen vi startet opp med å vaksinere. 

 

Grafen viser hvordan dødeligheten for sykdommene forsvant innen vaksineprogrammene ble satt inn. Dødeligheten av disse infeksjonssykdommene var høy i vestlige land for 100 år siden, og slik situasjonen i dag er i de svært fattige land eller områder der det råder kronisk under- og feilernæring, dårlige boforhold og hygiene, og et dårlig helsetilbud.

 

Det er dokumentert fra offentlige helseregistre fra alle vestlige land at dødeligheten og alvorlige komplikasjoner knyttet til sykdommene som vi vaksinerer mot, var falt med over 90%, og for enkelte sykdommer helt ned i 98% før man i det hele tatt startet opp med vaksinasjonsprogrammene. I Norge hadde bl.a. den totale dødeligheten av meslinger blitt redusert med omkring 95% mellom 1941 og 1970.
 

Vi mener derfor at det er belegg for å hevde at dødeligheten for disse sykdommene ville ha fortsatt med sin bratte nedadgående kurve til et sannsynlig nullpunkt helt uten hjelp av noe vaksineprogram, nettopp fordi det ville være den naturlige fortsettelsen av den nedadgående kurven vi så her i landet og i alle andre vestlige land innen vi startet opp med vaksineprogrammene. 

 

En generell økt levestandard som innebærer bedre boliger, mindre trangboddhet, infrastruktur, kjøleskap, bedre hygieniske forhold, bedre velferdsordninger for mor og barn. Bedret ernæring og medisinske fremskritt er alle faktorer som bidro til reduksjon i spedbarnsdødeligheten. 

 

Here are just a few things to consider:
•  The level of health of the individual has an enormous influence on the outcome of a disease. Promoting one’s health is obviously the best way to reduce the risks of complications from any disease, and this can be primarily achieved by a good living conditions, clean water, sanitation, healthy diet, healthy lifestyle habits, exercise, emotional stability etc.  •

It is very well-documented that steep falls in these diseases, e.g. diphtheria, measles and whooping cough, occurred BEFORE the introduction of vaccination. Indeed, death rates had fallen by as much as 95% in the pre-vaccine era. This was mainly due to better and less-crowded living conditions, improved nutrition and clean water. In the graphs plotting figures for both cases and deaths – the declines usually run in parallel with each other.

The death-rate from whooping cough in England and Wales (Fig.8.12) has declined since the seventh decade of the nineteenth century. The effectiveness of treatment is still in doubt, and the more important issue is the contribution of immunization.

From: The Role of Medicine by Thomas McKeown, 1979

 

Som vi kan se av disse grafene basert på offentlig helsestatistikk var kurvene for dødeligheten av de sykdommene vi vaksinerer mot i dag i ferd med å stupe. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

"The questionable contribution of medical measures to the decline of mortality in the United States in the twentieth century". McKinlay JB, McKinlay SM, Milbank Mem Fund Q Health Soc. 1977 Summer; 55(3): 405-28.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hovedårsaken til den store reduksjonen i barnedødeligheten ligger i de store samfunnsmessige endringer: Rent vann, bedret ernæringssituasjon og boforhold,  bedret infrastruktur, forsvarlig håndtering av kloakk og generell levestandard. Det var således ikke vaksiner og leger som bidro til fallet i barnedødeligheten.

 

Det betyr at for friske barn med en vesteuropeisk levestandard så utgjør ikke lenger meslinger, røde hunder, kusma, difteri, skarlagensfeber og liknende infeksjonssykdommer noen reell helsetrussel.
 

Det er barn med spesielle helseutfordringer eller de som lider av andre kroniske sykdommer eller benytter immunundertrykkende medisiner hvor disse sykdommer kan utgjøre en risiko. Derfor ser vi at de dødsfall som forekommer i vestlige land tilhører denne pasientgruppen, og er svært uvanlig blant ellers friske barn. 
 

Her ser vi igjen den samme nedadgående kurven i en graf satt opp av; ​Raymond Obomsawin M.Sc., Ph.D.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

                                                                                         

På 1800-tallet sto det dårlig til med folkehelsa i Norge, det var mye fattigdom, dårlig ernæring og trangboddhet som førte til mange akutte og kroniske infeksjoner. Dødeligheten i første leveår er en indikator på samfunnets velferdsnivå. I perioden 1851–1855 døde mer enn 100 per 1000 levendefødte barn før de fylte ett år, altså 10 prosent. Barnesykdommene sto ansvarlig for 15 prosent av disse  dødsfallene. Kilde: https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/sa94/sa94.pd

 

Etterhvert ble forholdene bedret i forhold til ernæringsstatus og sosiale kår og også fokus på å bedre velferdsordninger for mor og barn. I tiden rundt år 1900 var barnesykdommene stort sett under kontroll, dødelighet grunnet infeksjonssykdommer var redusert til 7 prosent.  På den tiden døde 80 barn per 1000 levendefødte i løpet av første leveår.
På 1950-tallet døde 35 barn pr. 1000 levendefødte før fylte ett år, på 1960-tallet var dødeligheten redusert til 17,5 og i år 2000 er spedbarnsdødeligheten nede på 3,8 pe
r 1000 levendefødte barn. Det har med andre ord skjedd en enorm bedring av folkehelsa de siste hundre år.

 

Det var den store nedgangen i dødeligheten, især av difteri og skarlagensfeber, som var vesentligste årsak til den betydelige bedringen av samlet dødelighet i småbarnsalderen i slutten av det nittende århundre (Backer 1961).”

 

«Bedre boforhold og ny kunnskap om ernæring gjorde at levekårene bedret seg og resulterte i lavere dødelighet av epidemiske infeksjoner.»

 

Det var kikhoste som førte til flest dødsfall blant små barn under ett år, og nedgangen i dødeligheten av denne infeksjonen skjøt fart først rundt 1920. Sykdommer som skyldtes dårlig hygiene eller feilernæring og infeksjoner som diaré/tarmbetennelse var også fremtredende tidlig på 1900-tallet.

 

Informasjon og sitater hentet fra rapporten: “På liv og død, helsestatistikk i 150 år” av Ragnhild Rein Bore utgitt av Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/sa94/sa94.pdf

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kilde til bilde: http://blogg.oslobyarkiv.no/wp-content/uploads/2016/02/03RWTkRe5f.jpg

I boken “Sosialmedisin” forfattet av John Gunnar Mæland, Kjell Haug, Georg Høyer og Steinar Krokstad står det følgende: «Årsaken til den reduserte dødeligheten var ene og alene bedringen av sosiale forhold, først og fremst i form av minst trangboddhet, bedre ernæring og bedre hygiene. På samme måte falt dødeligheten av meslinger blant barn lenge før man innførte vaksinering av denne sykdommen» 


Vi mener at den viktigste faktoren i å hindre barnedødelighet er å gjøre noe med årsaken til problemet, som er fattigdom, dårlig tilgang på rent vann og ernæring. Om barn offisielt dør av diare, magesykdommer, difteri eller meslinger, ville dette kunne vært avverget ved å sette inn ressurser der, ikke tro at en vaksine skal kunne være noen trylleformel. Det er ikke sykdommen som dreper, men følgene av fattigdommen. 


Dødeligheten av de fleste sykdommer vi vaksinerer mot i dag var redusert med over 95% i den vestlige delen av verden innen vi startet opp vaksineprogrammene.  


Dette skyldes hovedsakelig samfunnsutviklingen med en generell forbedret levestandard. Bedrede boforhold, sanitære forhold, tilgang på rent vann, bedre og mer variert ernæring og mer avansert medisinsk hjelp gir bedre generell helse i befolkningen og økt motstandskraft mot sykdom. Derfor vil sykdommer som tidligere var dødelige ikke nødvendigvis være det i dag.

Dødeligheten fra disse smittsomme sykdommene kan være høy når slike grunnleggende forhold ikke er tilstede, slik det var i vårt land for mer enn 100 år siden, og slik det kan være i mange utviklingsland i dag. Alle former for infeksjoner kan utgjøre en fare når infrastrukturer bryter sammen og man ikke har tilgang på rent drikkevann eller mat. Krigslignende tilstander og naturkatastrofer hvor store befolkningsgrupper må oppholde seg i flyktningleire fører til oppblomstring av ulike sykdommer. Når disse forhold bedrer seg vil også sykdommene forsvinne samtidig.


Den viktigste faktoren i å hindre barnedødelighet i utviklingsland vil derfor være å gjøre noe med disse faktorene i stedet for å ensidig fokusere på vaksiner.

 

 

http://www.vaccinationdebate.net/web1.html

Det er derfor en stor historisk forfalskning når det blir inngitt forståelse av at det er grunnet vaksineringen at dødeligheten falt så radikalt for disse infeksjonssykdommene.

 

 

JAMA: The Journal of the American Medical Association (JAMA) et av verdens mest anerkjente medisinske tidsskrifter skrev i 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

 

 

Dødeligheten av meslinger var høy i vestlige land for 100 år siden, og slik situasjonen i dag er i de svært fattige land eller områder der det råder kronisk under- og feilernæring, dårlige boforhold og hygiene, og et dårlig helsetilbud.
Meslinger har derfor sluttet å være en dødelig sykdom for friske, velernærte barn i vestlige land. Det er barn med spesielle helseutfordringer eller de som lider av andre kroniske sykdommer eller benytter immunundertrykkende medisiner hvor meslinger kan utgjøre en risiko. Derfor ser vi at de dødsfall som forekommer i vestlige land tilhører denne pasientgruppen, og er svært uvanlig blant ellers friske barn. 

Seniorrådgiver i Folkehelseinstiuttet Anne Gro Pedersen skriver følgende i en artikkel på Statistisk Sentralbyrå “100 år med redusert spedbarnsdødelighet”
“De fleste dødsfallene blant spedbarna skyldtes infeksjonssykdommer som kikhoste, difteri, skarlagensfeber og tuberkulose, lungebetennelse og mage/tarminfeksjoner (diaré og enteritt). I dag utgjør årsaker som skyldes ytre faktorer bare en liten andel av dødsfallene. Bedre kontroll med næringsmidler og opplysningsarbeid om spedbarnsernæring generelt har hatt stor betydning for reduksjonen i slike dødsfall.” (vår utheving) 

http://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/100-aar-med-redusert-spedbarnsdodelighet

 

 

http://www.vaccinationdebate.net/web1.html

 

 



 

ScreenHunter_5845 Oct. 02 01.37.jpg
download (5).jpg
03RWTkRe5f.jpg
ScreenHunter_5953 Oct. 22 01.32.jpg
ScreenHunter_5956 Oct. 22 02.15.jpg
bottom of page