- min kropp, mitt samtykke
Utdypende redegjørelse for vårt tilsvar i Aftenposten
Når ble faglig kritikk villedende og farlig?
Det har foregått en interessant debatt i Aftenposten som startet med en kronikk i begynnelsen av mai 2019. Den hadde følgende tittel:
“Er meslingvaksinen farligere enn meslinger?” het en kronikk i Aftenposten forfattet av pediatri-professorene Vik, Døllner og overlege Nordbø, alle tilknyttet NTNU /St.Olav.
Her blir meslinger fremstilt som en farlig sykdom mens bivirkninger etter vaksinering blir kraftig nedtonet. Det blir benyttet tallmateriale som har liten overføringsverdi til vårt samfunn der selektiv fremstilling av statistikk kun er med på å fremme en ubegrunnet sykdomsfrykt. Med de store faglige svakheter bidrar dette til å undergrave tilliten til fagmiljøene og feilinformere befolkningen og beslutningstakerne.
Sigurd Nes fikk publisert et motsvar til denne 21. juni, og siden dette har debatten forsatt - se oversikten over innleggene her.
Dette er det andre mer inngående tilsvaret i debatten, et tilsvar til det siste innlegget som hadde tittelen: "Hvem villeder om meslinger?".
FALSKE DATA!
Faksimile fra Aftenposten 7. juli 2019
Hvem villeder om meslinger?
Når ble faglig kritikk villedende og farlig?
Dette er en mer utvidet og redegjørende på vår siste respons.
I vårt siste tilsvar rettet vi kritikk mot det vi mente var villedende påstander om meslingers alvorlighetsgrad, og en den manglende forståelsen fra fagmiljøet av det faktum at bivirkninger fra vaksiner i liten grad blir erkjent og langt mindre anerkjent og meldt inn. Vi mener at slike påstander som har såpass store faglige svakheter kun bidrar til å undergrave tillitten til fagmilijøene og skape ubegrunnet sykdomsangst i befolkningen.
Når det gjelder beregning av farlighetsgrad for meslinger mener vi det mest relevante er å basere dette på de faktiske statistiske data fra den tiden meslinger var en vanlig sykdom i vårt samfunn. Vi mener at kronikkforfatternes estimat på dødelighet er ekstremt høyt og er lite realistiske da det ikke foreligger noe som tilsier at meslinger skal har blitt en farligere sykdom med årene.
Vi vil på nytt ta for oss påstand for påstand slik de ble fremsatt i deres siste innspill.
INNHOLD
Klikk på teksten for å gå direkte til kapittelet.
Det er også en liten meny i høyre marg for å navigere på siden.
Påstand 10: "Vi synes at Nes, som selv er lege, kunne nevnt at det finnes barn som er spesielt utsatte for alvorlige komplikasjoner om de blir syke. For disse barna er det helt avgjørende at befolkningen støtter opp om vaksineprogrammet”.
Som nevnt i vår redegjørelse fra 07.07.2019 har vi allerede omtalt CDC sin helt spesielle måte å beregne dødeligheten av meslinger på, se påstand 1 (legge inn et anker). Vi skriver som følger i vår første redegjørelse:
“Man skulle kunne forvente at disse medisinske ekspertene skulle basere sine estimater på dødelighet på reell norsk statistikk som har relevans for norske forhold, og ikke hente tall fra CDC som er basert på en kalkyle som blir svært misvisende med tanke på å beskrive de faktiske forhold.”
Det er vanskelig å forstå hvordan det er mulig å stå inne for slike kalkyler som beviselig er misvisende. CDC har nå oppdatert sine tall til å være ennå mer misvisende. De skriver nå på sine hjemmesider at 1 til 3 av 1000 personer med meslinger vil dø, selv med den beste forpleining.
“1 to 3 out of 1,000 people with measles will die, even with the best care”.
Faksimile hentet fra CDC, 11.07.2019
Med andre ord vil opptil 1 av 333 barn dø av meslinger. Vi må vel kunne anta at dette estimatet også er noe artikkelforfatterne stiller seg bak siden de nå først har valgt å stole på DCD sine estimater?
Hvordan er det mulig at CDC, den samme organisasjonen i 1969 estimerte en dødelighet på at 1 av 10 000, og i dag har dette økt til 1 av 333?
Advisory Committee on Immunization Practices fra 1969.
Hvis det var slik at artikkelforfatterne støtter seg til “aktuelle tall fra Tyskland”, kan vi opplyse om at offisiell statistikk fra Tyskland viser en dødelighet på innrapporterte tilfeller som viser 1,4 av 1000 som dør av meslinger.
Her skriver vi mer om forholdene i Tyskland (lenke)
“Hvis vi henter ut statistikk fra de 16 siste årene (2003 - 2018) hvor man ikke inkluderer de store utbruddene som oppsto i 2001 og 2002 som ikke kan sies å være representativt for den vanlige trenden i landet, ser vi at det var litt over 15 000 innrapporterte tilfeller med et snitt på under 1000 årlige innrapporterte tilfeller. Det var en gjennomsnittlig dødsrate på 1,4 årlige tilfeller.”
Det betyr at de har rundet av tallet 1,4 oppad til 2. En slik oppjustering av tall får stå for deres regning. Vi mener det da gir et misvisende bilde av alvorlighetsgraden.
Vi vil vel hevde et estimat for dødelighet gjort på den aktuelle tiden da sykdommen var naturlig opptredende er mer korrekt enn de selekterte tallene som blir fremmet i dag hvor det kan se ut som at man har et ønske om å krisemaksimere farligheten av en sykdom.
Påstand 2: “I hele EU/EØS-området døde 1-2 pr. 1000 i 2017 - 2018.”
Denne påstanden er faktisk korrekt. Av de innrapportere meslingtilfelene man har hatt i Europa de siste årene har dødeligheten vært høy. Men man unnlater å opplyse om at de aller fleste dødsfall skjedde under svært spesielle forhold, noe som gjør at slik dødelighetsstatistikk ikke har noen direkte overføringsverdi til vårt samfunn.
Det er riktig at barn og voksne kan få et alvorlig forløp og kan dø av meslinger hvis de er kronisk underernærte, ikke har tilgang på helsehjelp, ikke har tilgang på rent vann eller gode sanitære forhold, eller har en alvorlig underliggende kronisk sykdom.
I visse områder i Europa har vi fremdeles forhold der befolkningen lever under svært kummerlige forhold, eller hvor det er krigslignende tilstander. Under slike forhold vil sykdommer som meslinger kunne ramme de svakeste slik vi ser det i utviklingsland der lungebetennelser, infeksiøse diareer og andre infeksjonssykdommer kan være dødelige.
Vi ser at det er spesielt i de tidligere østblokkland hvor det forekommer flest dødsfall. Enkelte av disse landene er fremdeles svært fattige med store befolkningsgrupper som lever under fattigdomsgrensen.
De som stadig topper statistikkene for sykdomsutbrudd og dødsfall er Romania, Serbia, Ukraina,Georgia, Hviterussland og Albania. Her er det åpenbare grunnleggende mangler på normal levestandard og tilgang på helsehjelp. Globalt er det de fattigste land og områder som opplever uroligheter og krig og i flyktningleirene hvor sykdom og smittespredning oppstår.
I 2018 hadde Romania 22 dødsfall, Ukraina 15 dødsfall og Serbia 14 dødsfall. I f.eks i Romania er det svært fattige befolkningsgrupper som lever i slumlignende tilstander uten tilgang på rent vann eller tilfredsstillende ernæring. Ukraina er også et land rammet av krigslignende tilstander. Under slike forhold dør folk av mange ulike infeksjonssykdommer, også meslinger.
Litt om situasjonen i Romania; En av fire rumenere har ikke tilstrekkelig tilgang på medisinsk hjelp eller behandling grunnet den store legemangelen som råder som er forårsaket av en legeflukt fra landet i det Romania ble en del av EU og attraktive godt betalte stillinger i andre EU-land lokket. Dette blir belyst i denne artikkelen fra BBC. “Romanian doctors tempted abroad by a better life” https://www.bbc.com/news/world-europe-26262064
En av fem gravide kvinner får ingen svangerskapsomsorg. I tillegg er mange mennesker underernærte og har lave verdier på viktige vitaminer. A-vitamin mangel er kjent for å kunne forårsake alvorlige komplikasjoner når man har meslinger.
Et avløpssystem og rent drikkevann er ikke tilgjengelig i de fleste landlige områdene i landet. Bare 11% av befolkningen på landsbygda har et kloakkanlegg i sine hjem, og flertallet får sitt vann fra brønner. Dette vannet blir ikke behandlet og inneholder bakterier og plantevernmidler. Dette kan bidra til å svekke et allerede belastet immunforsvar til underernærte mennesker.
Rumenske mødre er også blant dem som ammer minst i hele Europa. Kun 12,6% av mødrene ammer sine barn. Spedbarn som får kunstig ernæring har større risiko for å bli smittet og for å få komplikasjoner ved meslinger.
For en mer inngående innsikt i situasjonen i Europa anbefales denne analysen utarbeidet av redaksjonen i European Forum for Vaccine Vigilance: "Understanding the Principles and Limits of Measles Vaccines Could Save More Lives" (Bedre forståelse for mekanismene og begrensningene til meslingvaksinen kan redde flere liv). Selve rapporten kan leses her.
Vi vet at en stor andel av de dødsfall som er registrert de siste årene kommer fra Romania, de har til dels dårlig utbygde helsetjenester og en stor befolkningsgruppe tilhørende Rombefolkningen som ofte lever under svært kummerlige forhold. Romania var det landet som hadde flest meslingutbrudd og sto for 5 562 tilfeller.
Aftenposten skriver 22.feb 2018 - “Et stort utbrudd i Romania gjorde at antallet døde også steg kraftig. 19 av de 35 som døde av meslinger i fjor, døde i Romania.”
Vi ser at det i 2018 er Ukraina som er ansvarlig for størsteparten av meslingutbruddene registrert av WHO Europa med 53 218 av de totalt 82 596 sykdomstilfellene dette året. Blir det riktig å skremme hele Europas befolkning med at alle er i stor fare når det faktisk kan dreie seg om at det er dette spesifikke landet som har en utfordring?
Deler av befolkning i Romania og Ukraina har en levestandard som kan sammenlignes med vår situasjon den gang meslinger gav en mye større dødelighet i vår del av verden. Dødeligheten ble redusert til svært få tilfeller fordi grunnleggende sanitære forhold med rent vann, moderne håndtering av kloakk og bedret ernæringsstatus kom på plass.
WHO belyser dette på sine hjemmesider hvor de skriver mye om at Ukraina er rammet av en humanitær krise og det er nærmest unntakstilstand i store deler av landet.
“After nearly five years of crisis in eastern Ukraine, millions of people on both sides of the contact line still need humanitarian assistance. A lack of trained health care workers and appropriate health care services can result in an increase in avoidable deaths, diseases and disabilities.”
“WHO has been providing humanitarian assistance to people affected by the conflict in eastern Ukraine since the beginning of this crisis,” said Dr Jarno Habicht, WHO Representative in Ukraine."
"As Ukrainian armed conflict enters its fourth year, 3.4 million people in the eastern part of the country are in need of humanitarian support. Among them, the 200 000 residents living within 5 kilometres of the 457-kilometre contact line are most in need. Their lives are more heavily affected by continued shelling, limited freedom of movement, and scarcity of food, fuel and medicines, as well as by increased health risks and lack of access to health services."
“As access to health care is extremely limited in the conflict zone, locals are highly depended on support from nongovernmental, international and United Nations.“
The humanitarian crisis in Ukraine has affected 4.4 million people and led to the displacement of 1.6 million. Of those affected, 3.4 million are currently in need of humanitarian assistance.
Health systems heavily disrupted
Access to primary, secondary and emergency health-care services and medicines has been disrupted on both sides of the contact line.
Lack of qualified medical staff as well as shortages in supplies and equipment limit access to health care, particularly in areas close to the contact line. Over 400 health facilities report insufficient stocks of supplies and basic medicines such as insulin and treatments for kidney failure.
Since February 2014, WHO has been leading emergency health response operations in Ukraine. Continued difficulties in accessing conflict-affected areas of eastern Ukraine, particularly in non-government controlled areas (NGCA), further hamper the ability of WHO and health partners to deliver critical health services to those most in need.
The following are areas of great concern that require immediate mobilization and action:
low vaccination coverage; poor communicable diseases surveillance;inadequate access to medications for cancer patients; and lack of access to mental health and rehabilitation care.
Som det fremkommer av denne informasjonen ser vi at Ukraina er et land med store utfordringer, WHO har i flere år varslet om at det er en humanitær helsekrise i landet. Befolkningen mangler de mest elementære ting som rent vann og mat.
Vi mener det derfor blir feilaktig å trekke frem dødstall fra disse landene som representative for vestlige land, og vi mener det ikke er riktig at vi i vårt land skal skremmes med dødsfall fra land med slik ekstrem lav levestandard.
Vi vil aldri kunne oppleve et slikt alvorlig og omfattende utslag av sykdommen i vårt land hvis vår samfunnsfunksjoner opprettholdes som nå. Men ved å få servert slike tall fra professorene kan man nesten kunne skremmes til å tro at dette er forhold som er direkte overførbart til vårt eget land og kan utgjøre en alvorlig helsetrussel for vårt samfunn.
I stedet for å analysere de helseproblemene og manglende leveranser av medikamenter, også vaksiner, samt medisinsk utstyr som har rådet i Ukraina velger WHO ganske ensidig å fokusere på den lille gruppen som velger å avstå fra vaksinering. Dette er igjen et eksempel som synliggjør hvordan bildet av situasjonen systematisk fordreies og feilfremstilles på vaksineområdet.
Hvordan kan de mene at denne gruppen er den viktigste faktoren i økningen av sykdomsfrekvensen når det er så mange andre tungtveiende faktorer som bidrar til sykdomsspredning og et alvorlig sykdomsforløp.
For å illustrere dette bedre så er dette bilder tatt fra ulike sykehus i den fattige delen av øst-europa.
Dette er tatt fra et sykehus i Romania.
Dette er private bilder tatt fra et sykehus for infeksjonssykdommer i Beograd i Serbia, med disse bildene fulgte det med følgende kommentar:
“This is how the Hospital for infectious and tropical diseases looks like in Belgrade. The health infrastructure is falling apart! The buildings, as you see... Health workers don't recognize measles. Not caring for isolation.”
Hvis et fattig, underernært barn blir lagt inn på dette sykehuset som ser slik ut og ikke får adekvat legehjelp - betyr det at norske foreldre skal måtte frykte at det samme skal skje med deres ellers friske barn?
Vi får ofte høre i våre medier at det er en ekstrem økning av meslinger i Europa, men som det fremkommer av denne grafen som vi har satt sammen av statistikk hentet fra ECDC (European Centre for Disease Prevention and Control) ser man at det egentlig ikke er noen grunn til å bli veldig skremt.
2018 var det 12 352 meslingtilfeller med 35 registrerte dødsfall, hvorav 22 i Romania
2017 var det 14 451 meslingtilfeller med 30 registrerte dødsfall, hvorav 19 i Romania.
Meslinger er en sykdom som kommer i sykluser, noen år har færre utbrudd for så å øke igjen. Det vi har sett i de europeiske landene er nettopp denne sykliske variasjonen. Våre medier skrek høyt opp når det ble en stor økning fra 2016 til 2017, men dette må sees i den større sammenheng med variasjoner over flere år. Noe av årsaken til at det var lav forekomst i 2016 var også det faktum at man ikke hadde mottatt rapportene fra flere store land. Derfor ble tallene i 2016 svært lave - tallene for 2017 fremsto da som en sterk økning uten at det egentlig var tilfellet.
Hvis vi ser på de siste rapportene fra 2019 ser man at forekomsten føyer seg inn i tallene vi har sett de foregående år. Altså ingen ekstrem økning, men en syklisk forekomst som man ser i denne grafen her.
https://www.ecdc.europa.eu/sites/portal/files/images/measles-infographic_2019-05.png
Infographic showing the age distribution of measles cases and the countries affected in May and the number of measles cases 2017-2019.
For å sette det hele i perspektiv kan man gjøre en beregning utifra total folketall som i 2018 var rundt 500 millioner. Dødsfall var totalt 35. Grovt regnet kan man si at sjansene for å dø av meslinger i Europa i 2018 var mindre enn 1 av 14 millioner.
Det å informere om en statistikk uten å informere om de rådende omstendigheter som forårsaker de høye dødstallene i helt spesielle områder vil derfor være en halv sannhet, og halve sannheter blir som kjent en løgn.
Påstand 3: “Uansett hvilke tall man velger å stole på, viser ferske tall at dødeligheten av meslinger ikke er ubetydelig. Å bruke 50 år gammel statistikk for å imøtegå dette, holder ikke faglig mål”
Det blir gjort et poeng av at de benytter “ferske” tall, men disse gir ikke en dekkende beskrivelse av alvorlighetsgraden av meslinger i en normalbefolkning. Tallene er selekterte ved at de er basert på et begrenset antall smittede, og hvor de få som får et alvorlig sykdomsforløp som regel tilhører en pasientgruppe med underliggende kroniske sykdommer eller lever i fattigdom. I statistikk som baserer seg på innmeldte tilfeller vil disse være overrepresentert.
Vi påpekte at spesialistenes estimater for dødelighet av meslinger er 52 ganger høyere enn de reelle statistiske tall fra SSB som indikerer at sykdommen hos de aller fleste hadde en mild karakter noe som samsvarer med den allmenne oppfatningen av sykdommen blant befolkningen og medisinsk ekspertise på den tiden.
Statistikk blant innrapporterte tilfeller hvor risikogrupper er overrepresentert og hvor ingen vet hvor mange som faktisk er smittet, er mer pålitelig enn statistikk fra da sykdommen var vanlig?
Vi henviste til offisiell helsestatistikk over dødeligheten av meslinger det siste tiåret innen vi satt i gang med vaksineringen. Her påviser vi helt entydig at dødeligheten av meslinger var svært lav, nemlig 1 av 26 000 de siste årene innen vi startet opp med vaksineprogrammene.
Mener de at tallene fra offentlig helsestatistikk registrert hos SSB ikke er pålitelige?
Hvis man skal forstå hvordan en sykdom arter seg i vårt samfunn er vår eneste og beste kilde til kunnskap å gå tilbake og se på tall fra den gangen sykdommen sirkulerte naturlig i befolkningen.
De har selv oppgitt en dødsrate for meslinger som tilsier at 1 av 500 dør av meslinger, eller var det 1 av 333 nå siden de har valgt å støtte seg til tallmaterialet fra CDC? Sammenliknet med de faktiske tall anslår de en farlighet for sykdommen som er 52 ganger så høy. Hva slags begrunnelse har de for at meslinger i dag er 52 ganger farligere enn for 50 år siden?
Med en vesteuropeisk levestandard så utgjør ikke lenger meslinger, røde hunder, kusma, difteri, skarlagensfeber og liknende infeksjonssykdommer noen stor helsetrussel for våre barn.
Påstand 4: "“Nes hopper bukk over det faktum at meslinger også har alvorlige akutte og kroniske komplikasjoner, som kan føre til alvorlig hjerneskade”.
Jeg ønsker på ingen måte å “hoppe bukk over” det faktum at meslinger kan ha et alvorlig forløp i enkelte tilfeller. Men jeg benyttet min begrensede spalteplass i avisen til å belyse andre momenter jeg mente var viktig å påpeke. I vårt første lengre tilsvar av 7. juli her på hjemmesiden har vi gjort rede for hyppigheten av komplikasjoner som kan oppstå etter meslinger.
Vi mener det er viktig å få frem at det årlig er mange barn som blir skadet av vaksinen, og at det å få et alvorlig forløp og kroniske komplikasjoner etter meslinger forekommer sjeldent.
Professorene hevder i sin kronikk følgende: “Blant dem som får meslinger, vil derimot anslagsvis én av 250 syke få alvorlige komplikasjoner”
Lenke til påstand 2
Vi skrev i vår første redegjørelse under Påstand 2:
“Påstanden om at 1 av 250 barn får en alvorlig komplikasjon harmonerer på ingen måte med det som var realiteten i vårt samfunn innen vi satte i gang med vaksineprogrammene. Hvis så var tilfellet ville nok oppfattelsen av denne sykdommen vært en helt annen blant befolkningen. Derfor mistenker vi igjen at dette er statistikk hentet ut fra et tallmateriale som ikke kan relateres til dagens vestlige samfunn. Dette gir en misvisende beskrivelse når man skal opplyse om sykdommen. …... Alvorlig skade blir tilnærmet synonymt med varig skade etter hjernebetennelse, hvilket ifølge FHI maksimalt rammer 4 av 60 000, eller 1/15 000. De øvrige varige skadene, døvhet og blindhet, er problemer globalt, men ikke i vesten. Ørebetennelser kan behandles, og tilfellene av blindhet kan sannsynlig knyttes til underskudd av A-vitamin og kan da i prinsippet forebygges og behandles hvis tilskudd av A-vitamin gis i tide.”
Hvordan ble pasienten forstått og tatt imot av medisinsk personell? Fikk pasienten støttebehandling med vitamin A, noe som har vist seg å kunne ha en stor effekt på sykdomsforløpet. Ble pasienten gitt febernedsettende medikamenter? i såfall så bidrar dette til å forverre tilstanden.
Jeg leser at man i Felleskatalogen i et kapittel om meslinger faktisk anbefaler bruk av Paracetamol som virker febernedsettende, det står videre “...får feberen til å falle, så du får det bedre”. Det er uheldig å benytte febernedsettende i forbindelse med meslinger da dette kan gi et mer alvorlig forløp.
A-vitamin som har vist seg å ha svært god effekt på de med meslinger er ikke nevnt med ett ord hverken i Felleskatalogteksen eller Norsk Legemiddelhåndbok.
Ved alle alvorlige forløp av en slik infeksjonssykdom burde man kartlegge de underliggende årsakene til dette slik at man bedre kan forstå hvordan dette kan forebygges.
Jeg tror det vil kunne hjelpe mange pasienter hvis man var i stand til å samle ekspertise på hvordan pasienter kan hjelpes i en akuttsituasjon, da det virker som det foreligger mangelfull informasjon for å hjelpe disse pasientene på best mulig måte.
Det står videre i teksten i Felleskatalogen:
“Meslinger er den alvorligste av barnesykdommene. De fleste blir helt friske etter meslinger, men noen får komplikasjoner og følgesykdommer. Meslingvirus kan i sjeldne tilfeller gi hjernebetennelse.
Helt små barn kan få feberkramper av meslinger. 10% av de syke får infeksjoner med bakterier under eller like etter meslingene, vanligvis mellomørebetennelse, lungebetennelse eller hjernehinnebetennelse. “
Her nevner man hjernehinnebetennelse og ørebetennelse i samme setning når man ramser opp komplikasjoner etter meslinger uten å presisere at hjernehinnebetennelse forekommer svært sjeldent sammenliknet med ørebetennelse.
Ørebetennelse forekommer hyppig, kanskje hos så mange som 7%, men er svært lite alvorlig og går omtrent alltid over av seg selv. Hjernebetennelse forekommer sjeldent, rundt 1/3000 - 1/5000, men er meget alvorlig.
Påstand 5: “Den alvorlige sene hjernebetennelsen, panencefalitt, forsvant noen år etter innføringen av vaksinen. I Norge har vi de senere år faktisk sett et par tilfeller av denne meget alvorlige komplikasjonen”
SSPE var helt ukjent før vaksineprogrammet ble startet opp. Vaksinen har ikke fått SSPE til å forsvinne; tvert imot. Lenke til vår tekst om SSPE i tidligere redegjørelse. Se påstand nr. 7.
Det var ikke slik at meslinger ikke lenger sirkulerte i befolkningen “noen år etter” at vaksinen ble innført. Det tok mange år før utbrudd av meslinger avtok, og ettersom SSPE er en komplikasjon som oppstår mange år etter vil det ikke være mulig å hevde at dette er noe som helt forsvant etter innføring av vaksinen.
Om den «forsvant» etter vaksinen, ville jo det vært fornøyelig, ettersom vi hadde over 100 000 registrerte tilfeller av meslinger på 70 - tallet, og over 20 000 registrerte tilfeller på 80 - tallet (det reelle antallet var selvsagt langt høyere).
Professorene skriver at man de senere årene har sett et par tilfeller av denne komplikasjonen. Vi må da anta at de refererer til de samme tilfellene som FHI refererer til på sine hjemmesider. Vi har henvendt oss til FHI for å få klarhet i dette, men har bare blitt henvist til deres hjemmesider der de skriver som følger:
“I 2000 og 2013 ble det meldt tilfeller av antatt subakutt skleroserende panencefalitt (SSPE). “
https://www.fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/sykdommer-a-a/meslinger-morbilli---veileder-for-h/
Vi leser at det ble meldt “tilfeller”, betyr det opptil flere hvert år, eller betyr det ett tilfelle i hvert av disse årene. Det står videre “antatt”. Man har altså ennå ikke avklart om dette kan skyldes meslinger eller ikke?
Før man fra faglig hold skal skape frykt rundt denne alvorlige komplikasjonen så kunne det kanskje være greit å få klarhet i om disse to tilfellene faktisk skyldes meslingesykdom eller ikke?
Påstand 6: “Nes hevder man ikke kan konkludere om hyppigheten av bivirkninger av vaksinen uten å gjennomføre studier med “biologisk nøytralt” placebo. Det vil neppe bli ansett som etisk forsvarlig å gjøre en slik studie i dag”.
Det å benytte biologisk nøytralt placebo er et grunnleggende forskningsetisk og vitenskapelig metodekrav. Det uetiske må være ikke å etterfølge disse kravene. Ved sikkerhetsstudier av vaksiner er det i tillegg en uforsvarlig kort observasjonstid, for få deltagere og studiene er i stor grad tilknyttet farmasøytisk industri.
Det har ennå ikke blitt utført noen større studie som ser på den generelle helsen til fullvaksinerte kontra uvaksinerte barn. Dette ville besvart mange ubesvarte spørsmål.
Vår manglende kunnskap når det gjelder bivirkninger skyldes også ineffektive meldesystemer. Man har studier som viser at under 1% av bivirkningene blir meldt inn. I tillegg råder stor inhabilitet i flere ledd. Det er ikke noe vitenskapelig grunnlag for å hevde at bivirkningene er sjeldne og milde. Det kritikkverdige er at dette ikke blir problematisert og grepet fatt i av våre fagfolk, politikere eller helsemyndigheter.
Påstand 7: “... slike studier (med nøytralt placebo) er heller ikke det beste redskap for å oppdage sjeldne bivirkninger”.
Det er korrekt at svært sjeldne bivirkninger nok kun kan fanges opp etter at man har vaksinert et større antall individer. Dette kan derfor først fanges opp etter at vaksinen er godkjent for markedsføring. Men det er ikke noe logisk mot-argument for å ikke benytte nøytralt placebo i sikkerhetsstudiene for godkjenning av vaksinene?
Det å ikke benytte et biologisk nøytralt placebo vanskeliggjør eller endog umuliggjør å trekke konklusjoner av bivirkningsstudiene.
Påstand 8: “Derimot har man …..nøye overvåking og registrering av mulige vaksinekomplikasjoner og av hendelser som sammenfaller i tid med vaksinen”.
Problemet med registrering av bivirkninger er at disse kan manifestere seg først etter en lengre tid. Da vi her snakker om immunreaksjoner eller nevrologiske skader kan det i noen tilfeller ta måneder og opptil flere år før reaksjonene manifesterer seg. Siden vaksinen og manifesteringen av slike skader ligger såpass langt fra hverandre i tid, vil det derfor svært sjelden bli anerkjent som noe som har noe med vaksinen å gjøre.
Ifølge den kente danske antropologen og vaksineforskeren P. Aaby har ingen vaksiner har blitt undersøkt mhp hårde endepunkter som kreft og død.
I en presentasjon som ble holdt på "Symposium about Scientific Freedom" tidligere i år som er mulig å se her: "Most of you think we know what our vaccines are doing - we don't, Peter Aaby
Hans åpnings-statement er som følger:
"I think it's important to recognize that no routine vaccine was tested for overall effects on mortality in RCT's (Randomized Trials) before being introduced. Most of you think that we know what our vaccines are doing - we don't"
Hvis man blir syk lengre tid etter vaksinering og det ikke kan dokumenteres at vaksinen helt eller delvis er den direkte eller indirekte årsaken, så betyr ikke det at vaksinen dermed er frikjent.
Kan dette være årsaken til at man er i stand til å påstå at vaksiner ikke gir bivirkninger, rett og slett fordi det er for vanskelig å vise en klar årsakssammenheng?
Det at det ikke kan dokumenteres noen årsakssammenheng betyr på ingen måte at det ikke er en sammenheng. Hvis ingen setter av ressurser for å undersøke en slik sammenheng vil man ha liten mulighet til å finne ut av dette. Det burde være en prioritert oppgave å finne ut av dette fra helsemyndigheter som har til oppgave å beskytte befolkningen.
Det er de akutte, umiddelbare reaksjonene som kan bli fanget opp i sikkerhetsstudiene som vaksineprodusentene selv utfører før vaksinen blir godkjent for salg, som først blir oppført i pakningsvedlegget, etterhvert blir langtidsvirkningene ført inn hvis de opptrer med en viss hyppighet.
F.eks. ble det gjennomført et studie på Hepatitt B vaksinen hvor det kun var 147 barn som deltok i studien, og observasjonstiden for å registrere bivirkninger var kun 5 - fem - dager!
Dette studiet lot myndighetene være det eneste studiet for å godkjenne en bestemt hepatitt B -vaksine. Dette er ikke tilstrekkelig stort antall eller lang nok tid for å kunne avklare de viktigste bivirkninger rundt en vaksine. Dette eksempelet taler for seg selv og er selvfølgelig ukjent for helsepersonell flest, pasienter eller foresatte.
Vi skrev omfattende om de manglende meldesystemene i vår forrige redegjørelse - se påstand nr. 9 (lenke) Her er et utdrag:
“Det blir her hevdet at bivirkningene er bagatellmessige og at alvorlige bivirkninger nærmest ikke forekommer. Men spørsmålet er om man har utført de studiene som skal til for å kunne avdekke vaksinenes effekter eller bivirkninger. Har man meldesystemer for bivirkning som klarer å fange opp nevrologiske effekter som inntrer flere måneder eller år etter vaksinering?
Når det kommer til vaksiner så vet vi at sikkerhetsstudiene i all hovedsak blir utført av industrien selv. Vi vet også at studiene ikke følger vanlig vitenskapsbasert standard som kreves ved all annen registreringsgodkjennelse av medikamenter, nemlig placebo- kontrollerte dobbeltblindede studier der man benytter en nøytral placebo, og at sikkerhetsstudiene strekker seg over lenger tid og ikke kun noen dager eller uker slik det ofte gjøres med testing av vaksiner. Ingen vaksiner er undersøkt for langtidseffekter. Fremgangsmåten for å teste vaksiner er med andre ord ytterst mangelfull. “
WHO og CDC og også norske helsemyndigheter kunne ha krevet et helt annet og strengere regime for slike studier, men det gjøres ikke. Derfor vil de bivirkninger som blir fanget opp, kun være de som opptrer akutt eller få dager etter vaksinasjonen, slik som hevelse på stikkstedet, utslett, feber, kontinuerlig og høyfrekvent skriking hos små barn som kan pågå i flere døgn. Oppkast, diare, at barnet får kollaps eller anafylaktisk sjokk, bli hvite i huden, kalde og slappe, få pusteproblemer, kramper eller anfall.
Ofte er dette reaksjoner som går over etter få dager. Men ved eventuelle langsiktige, sent manifesterende negative effekter som kommer flere uker, måneder og kanskje flere år senere, vil ikke kunne bli fanget opp i sikkerhetsstudier med kort observasjonstid.
Studiedesignet er hovedsakelig rettet inn mot og fokusert på å dokumentere effekt av vaksiner og ikke designet for å fange opp bivirkninger som opptrer etter observasjonstiden som er definert.
Nettopp fordi de opptrer i lengre tid etter vaksinasjon, og fordi leger og helsepersonell ikke har bevissthet om, eller er trenet opp til å gjenkjenne vaksinebivirkninger, så blir de verken gjenkjent eller godkjent som vaksineskade, men som tilfeldige hendelser.
Det kan dreie seg om nevrologiske utviklingsforstyrrelser, nedsatt muskelkontroll og lammelser, økt tendens til infeksjoner i luftveiene, allergier, atferds- og psykiske forstyrrelser og forsinket utvikling, utmattelsestilstander m.m.
I det hele tatt alle sykdommer hvor immunologiske og inflammatoriske forhold har en sentral rolle, må man kunne anta hos noen å være påvirket av vaksiner som i høyeste grad er immunmodulerende. Også mentale tilstander som konsentrasjonsvansker, svekket hukommelse, aggressivitet, hyperaktivitet m.m kan være senvirkninger av vaksiners negative effekter. Dette er tilstander som kan vare livet ut.
Vaksiner er ikke undersøkt for endepunktene kreft, død eller fosterskader slik de fleste andre legemidler er.
Den beste måten å kunne bevise hvilke, og hvor alvorlige bivirkninger som kan komme av vaksiner ville være et langtidsstudie der man sammenliknet vaksinerte opp mot helt uvaksinerte barn.
Et slikt studie ville kunne ha avklart mange spørsmål i forhold til generell helse og utviklingen av barnets immunapparat med og uten et vaksineprogram. Et slikt studie har ennå ingen statlig myndigheter satt av midler til å gjennomføre.
Påstand 9: “For kikhostevaksinen førte denne overvåkingen til at man nå bruker en annen vaksinetype enn før”.
Vi er ikke like imponert over hvordan norske helsemyndigheter reagerer når det er snakk om advarsler og bekymring rundt vaksiner som gir alvorlige bivirkninger.
Difteri, stivkrampe og kikhoste-vaksinen ble tilgjengelig på slutten av 1940-tallet og i 1952 ble det innført en helcellevaksine i barnevaksinasjonsprogrammet i Norge for å hindre sykdom hos de minste barna. På 50-tallet var kikhoste en veldig vanlig barnesykdom som opptrådte i periodiske kikhosteepidemier med 4-5 års mellomrom. Ca. 90% av alle barn ble den gang smittet av kikhoste i løpet av barneårene.
Denne vaksinen ble etterhvert trukket ut av barnevaksinasjonsprogrammene i flere land, bl.a. Sverige (1979) og Japan grunnet kortvarig beskyttelse og mistanke om alvorlige bivirkninger, som hjerneskade og krybbedød. Japan besluttet at vaksinering først skulle starte ved fylte to år, dette førte til en drastisk reduksjon i registrerte bivirkninger.
Japan var også pådriver til å utvikle en ny vaksine, dette ble den acellulære vaksine som bl.a. etterhvert Sverige tok i bruk i 1996.
“In 1979, Sweden abandoned the whooping cough vaccine due to its ineffectiveness. Out of 5,140 cases in 1978, it was found that 84% had been vaccinated three times! (BMJ 283:696-697, 1981)”
(I 1979, Sverige avskaffet kikhostevaksinen grunnet sin ineffektivitet. Av 5.140 tilfeller i 1978, var hele 84% som hadde blitt vaksinert tre ganger!)
"Siffrorna för dödsfall i kikhosta i Sverige under vaccinationsperioden 1951-1978 visar sammanlagt 90 fall, vilket betyder i genomsnitt 3,3 barn/år, medan antalet dödsfall 1979-1995, då inget kikhostevaccin fanns, endast var 0,35 barn/år!"
(Kilde: Jackie Swartz - ”Vaccinationer – fördelar och nackdelar”)
Professor Gordon Stewart rapporterte at ved en studie av kikhostetilfellene i 1974 og 1978 i USA og Kanada, var fra en tredjedel til halvparten av dem som fikk sykdommen fullt ut vaksinert. Da han gransket opp mot 2000 tilfeller av spedbarn med kikhoste, fant han ut at i to tredjedeler av tilfellene, hadde barna fått sykdommen av sine søsken som var vaksinert.”
The Institute of Medicine (IOM) ble etablert i 1970 som en uavhengig organisasjon som arbeidet på utsiden av myndighetene for å bidra med objektive og faglige råd til beslutningstakere og befolkning.
I en rapport fra 1985 estimerte instituttet at det ble administrert 17.994.600 vaksinedoser med helcelle DTP vaksiner i USA. Resultatet var 7.197.840 tilfeller av lettere bivirkninger, 10.283 krampeanfall, 164 tilfeller av hjernehinnebetennelse og 58 tilfeller av varig uførhet, med kostnader til millioner av dollar. Ekspertpanelet estimerte også at helcelle-vaksinen forårsaket 2-4 dødsfall årlig.
New Vaccine Development Establishing Priorities, Volume 1, Diseases of Importance in the United States, Part One of a Two-Part Study by the Committee on Issues and Priorities for New Vaccine Development Division of Health Promotion and Disease Prevention, Institute of Medicine, National Academy Press, Washintong, D.C, pp 172-173, 175.
Det kom med andre ord mange og alvorlige advarsler om bivirkninger og hvor lite virksom denne vaksinen var, men det skulle gå 19 år før Norge reagerte med å ta helcellevaksinen ut av programmet!
19 år med en dårlig vaksine som sannsynligvis har påført mange barn alvorlige bivirkninger er ingen imponerende overvåking. 19 år etter at Svenske myndigheter fant det uakseptabelt å fortsette å benytte denne. I 1998 ble den nye acellulære (aP) vaksinen tatt i bruk her i landet.
Det er vist at beskyttelsen mot kikhoste og difteri avtar i løpet av få år etter vaksinasjon, derfor er denne vaksinen fremdeles svært problematisk og burde kanskje vurderes på nytt?
Ved fullført grunnvaksinering med tre vaksinedoser i første leveår, vil rundt 85 prosent være beskyttet mot klassisk kikhoste. Varighet av beskyttelsen varierer, men er vanligvis mellom 3-5 år. Derfor kan eldre barn og voksne få mildere infeksjoner som ikke erkjennes som kikhoste. De kan likevel smitte uvaksinerte spedbarn.
Det er årsaken til at det de siste årene har blitt innført 2 booster-doser med denne samme vaksinen. I Norge begynte antall meldte kikhostetilfeller å øke på midten av 1990-tallet, og har siden ligget høyt.
Det ble derfor innført en booster-dose for 2. klassinger (fra 2005/2006), men det førte til at den høyeste forekomsten er nå i aldersgruppen 10–19 år. For å redusere forekomsten av kikhoste blant ungdom ble det derfor besluttet å tilby en boosterdose med kikhostevaksine i 10. klasse (fra 2013/2014). I medisinske miljøer diskuterer man nå om man skal innføre en 3. booster-dose til ungdom. Dessuten har man i mange land allerede innført vaksinering av gravide fordi man mener på denne måten at barnet vil kunne ha antistoffer mot sykdommen de første månedene av sitt liv. Det diskuteres også om man skal gi vaksinen til nyfødte, men her er man usikker på hvilke bivirkninger det vil kunne gi barnet.
For den voksne befolkningen foreligger det allerede en oppfordring om å la seg vaksinere resten av livet med denne vaksinen hvert 10. år. Info fra FHI: “Voksne trenger oppfriskningsvaksiner” https://www.fhi.no/nyheter/2015/voksne-trenger-oppfriskningsvaksine/
Hvordan kan kikhoste være så vanlig når vaksinedekningen er såpass høy som den er?
Man har utallige eksempler i den medisinske litteraturen på at en nærmest fullvaksinert befolkninger får utbrudd av sykdommen. Dermed kan man fastslå at det ikke er de uvaksinerte eller undervaksinerte som bidrar til å øke smittespredningen noe mer enn de som er vaksinerte.
FHI skriver også noe om denne økte forekomsten på sine nettsider:
“Siden 1997 har man i Norge observert en betydelig økning i forekomsten av kikhoste, særlig hos eldre barn og unge. De fleste andre europeiske land har i løpet av 2000-tallet sett den samme økningen, i tillegg til USA, Canada og Australia. Trolig reflekterer økningen i Norge en reell økning av kikhoste i befolkningen fordi større barn, ungdom og voksne ikke lenger hadde den beskyttende immunitet etter vaksinen de fikk som barn. Bedre mulighet for laboratoriediagnostikk og økt oppmerksomhet hos leger og pasienter er trolig også en del av forklaringen. Økningen skyldes ikke vaksinesvikt”
https://www.fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/sykdommer-a-a/kikhoste-pertussis---veileder-for-h/
I Norge får barna gjennom barnevaksinasjonsprogrammet 3 grunnvaksiner, deretter 2 booster-vaksiner som i praksis blir 5 vaksiner gjennom barndom- og ungdomsårene. Deretter oppfordrer helsemyndighetene til videre booster-vaksiner gjennom hele ens voksne liv, hvert 10. år. Det kan bli opptil 7 vaksineringer som voksen!
Dette vil til sammen bli 12 vaksinedoser mot de samme sykdommene!
Da begynner vi å komme opp i et ganske stort antall vaksiner mot de samme sykdommene gjennom livet?
Det er ikke sikkert at det å oppfordre til stadig hyppigere vaksinering er løsningen på en vaksine som gir dårlig effekt, også med tanke på at man i studier har sett at for hver booster-dose som blir gitt så øker bivirkningene og effekten avtar.
- så er det kanskje på tide med en revurdering av vaksineregimet for kikhoste?
Påstand 10: “Vi synes at Nes, som selv er lege, kunne nevnt at det finnes barn som er spesielt utsatte for alvorlige komplikasjoner om de blir syke. For disse barna er det helt avgjørende at befolkningen støtter opp om vaksineprogrammet”.
Jeg har på ingen måte ønsket å utelate fokuset vi bør ha på sårbare personer med svekket immunforsvar. Men som alle vet er spalteplassen i Aftenposten svært begrenset så jeg valgte å fokusere på de mest sentrale poengene i debatten.
Man bør også være varsom med å skyve denne pasientgruppen foran seg og indirekte komme med anklager mot de som velger å ikke vaksinere seg om at de ikke tar tilstrekkelig hensyn til denne pasientgruppen eller komme med beskyldninger om at de er usolidariske.
Vi er alle enige om at det er viktig å beskytte de sårbare personer i befolkningen, men dette må gjøres på den riktig måte og tiltak som gjøres må være virksomme.
Man må derfor gjøre grundige undersøkelser om det gir virkelig beskyttelse at alle personer rundt denne pasienten er vaksinert.
Nyere undersøkelser har vist at nyvaksinerte kan overføre smitte, derfor burde nylig vaksinerte individer holde seg borte fra immunkomprimerte personer i flere uker for å hindre smittespredning og beskytte denne pasientgruppen. I dette perspektivet er det de nyvaksinerte som er en trussel og ikke de uvaksinerte som stort sett er friske og har en raskere evne til å eliminere virus og i mindre grad bidrar til sykdomsspredning i samfunnet.
Det viser seg også at vaksinene har avtagende effekt. Det betyr at vaksinerte ikke lenger har beskyttelse mot sykdommene de er vaksinert mot når det har gått et visst antall år. Derfor vil mange trolig ikke ha noen beskyttelse mot sykdommene de er vaksinert mot, ettersom det er lenge siden vaksinen var satt, og vaksinene har effekt kun i en begrenset tidsperiode.
Det er også en viss prosentandel som ikke responderer på vaksinen i det hele tatt. Disse vil da måtte bli klassifisert som uvaksinerte.
Men det å være vaksinert gir likevel ingen garanti for at man ikke kan bli syk mot de sykdommer man er vaksinert mot eller være smittebærer.
Nyere forskning viser at 50% av de vaksinerte kan bli smittet og kan bidra til å spre smittestoffer i befolkningen. I hvilken grad kan da denne pasientgruppen føle seg trygge ved at noen har blitt vaksinert en gang i tiden?
Enhver person denne pasienten kommer i kontakt med bør sjekkes for smittestoff - men det gjelder ikke kun sykdommer som vi vaksinerer mot - det må gjelde alle andre virus som sirkulerer også da alle virus og smittestoffer kan ramme denne pasientgruppen like mye som de vi vaksinerer mot. Slike virus og slike smittestoffer finnes overalt.
Konsekvensen vil da være at alle personer som omgåes denne pasienten sjekkes for immunitet mot alle potensielt farlige sykdommer og virus i den grad dette er mulig å gjennomføre.
Det å stole på vaksinestatus gir derfor denne pasientgruppen en falsk trygghet. Det er ingen som er tjent med dette - spesielt ikke denne sårbare pasientgruppen.
I lys av dette må man kunne spørre hvorvidt det er forsvarlig å oppfordre en hel barnebefolkning til å la seg vaksinere, altså gjennomgå en medisinsk intervensjon som i enkelte tilfeller kan gi alvorlige bivirkninger i den hensikt å gi beskyttelse til et fåtall immunsvekkede barn, basert på en teori om at en vaksinert person ikke vil kunne overføre smitte - noe som har vist seg å ikke være sant - hvor er forholdsmessigheten i dette regnestykket?
Massevaksinasjon er basert på teorien om at en vaksinert person ikke kan overføre smitte eller bli syk av den sykdommen personen er vaksinert mot. Dette har vist seg å ikke stemme.
Jeg vil derfor påstå at det er helt avgjørende at man gjør tiltak for å beskytte pasientgruppen bestående av immunsvekkede personer, men det må være tiltak som gir en reell beskyttelse. Vaksinasjon er ingen garanti for at man ikke er smittespreder.
Ingen er tjent med falsk trygghet - spesielt ikke denne sårbare gruppen.
Her er en oversikt over konsekvensene av vaksinestatus for immunkomprimerte barn fra organisasjonen Physicians for informed consent. “Immunocompromised Schoolchildren - Risk Group Information Statement (RGIS)”
De fastslår følgende: “Immunocompromised schoolchildren are not put at significant risk by the vaccination status of other schoolchildren.”
(Immunkomprimerte skolebarn er ikke utsatt for noen signifikant risiko ved vaksinestatus hos de andre barna).
Påstand 11: “Vaksinemotstanderne utsetter derfor ikke bare sine egne barn for risikoen for å bli smittet av en alvorlig sykdom, de representerer også en unødvendig risiko for de spesielt sårbare barna”.
Det paradoksale er at massevaksineringen fører til en aldersforskyvning av de som blir utsatt for sykdomssmitte. Dette har ført til at det nå er voksne og de aller minste barna som har blitt gjort mest sårbare for smitte.
Problemet med dette er at disse aldersgruppene erfaringsmessig kan få et langt mer alvorlig sykdomsforløp. Barnesykdommene har som oftest et mildt forløp i den aldersgruppen som tidligere fikk sykdommen, nemlig barn i alderen omkring 4 - 10 år.
Lenke til påstand nr. 10 i den tidligere redegjørelsen. (lenke)
Effekten av vaksinen taper seg etter et visst antall år og har en begrenset effekt. Det varierer fra den enkelte vaksine. Men dette innebærer at store deler av den voksne befolkningen ikke lenger har noen immunitet mot de sykdommer de ble vaksinert mot i sin barndom.
Det er derfor vi nå ser at fullvaksinerte voksne blir syke av meslinger. I enkelte samfunn har man sett at med en vaksinedekning på 100% vil man kunne få utbrudd av sykdommen. Dette skyldes at vaksinenes effekt avtar og at man kan bli smittet og bli syk av svekket vaksinevirus.
Ungdom og voksne er mindre beskyttet nå enn den gangen man fikk en naturlig opparbeidet immunitet som varte livet ut.
Flere studier viser også sykdomsutbrudd i en befolkning med svært høy vaksinedekning, hvor det i følge den såkalte flokkimmuniteten i teorien burde ha beskyttet.
Vaksineprogrammene har derfor fratatt de aller minste barna den beskyttelsen de hadde før man startet med vaksinering. Tidligere hadde mødrene en naturlig opparbeidet immunitet som ga de yngste barna en god beskyttelse. Det var derfor svært uvanlig at barn under ett år fikk meslinger. Dette oppnår man i liten grad ved vaksinering.
Mødrene som er vaksinerte er ikke i stand til å overføre like robust immunitet til sine barn som de mødre som har gjennomgått sykdommen er i stand til. Vi ser derfor ved sykdomsutbudd at det nå er de aller minste barna som risikerer å bli smittet med meslinger, noe som ikke var vanlig i tidligere tider. På denne måten skaper vaksineprogrammene nye sårbare grupper, og gir økt fare for et mer alvorlig sykdomsforløp.
Vi vet at barn under 9 mnd ikke bør vaksineres med MMR vaksinen da vaksinen kan ha dårlig effekt i denne aldersgruppen. Så den aller beste beskyttelsen de minste barna kan få er beskyttelsen ved at mor har gjennomgått meslinger.
Små barn under ett år blir nå i større utstrekning rammet av meslinger fordi de ikke får tilstrekkelig beskyttelse fra sin vaksinerte mor. Tidligere hadde mødrene et livslangt, mer robust og naturlig immunitet som kunne beskytte hennes barn, slik er det ikke lenger. På denne måten vil de minste bli en ennå mer sårbar gruppe og risikere å bli utsatt for smitte uten at de har tilstrekkelig beskyttelse.
Når man velger å bytte ut denne robuste immuniteten med vaksineprogrammer som ikke på langt nær gir samme immunitet vil man etter en tid få en befolkning som er mer sårbar for smitte, og hvor nye grupper som står i fare for å få langt mer alvorlig sykdomsutvikling blir gjort sårbare for viruset.
Den generelle immuniteten i befolkningen vil derfor bli svekket over tid med vaksinering når de med livslang og sterk immunitet dør ut og store deler av befolkningen har en mer svekket og kortvarig vaksineindusert immunitet mot sykdommen. Man vil også kunne forvente seg fler og større utbrudd.
Teorien om flokkimmunitet er og blir en teori basert på en matematisk formel. Den har ikke klart å bevise sin gyldighet i praksis da vi ser stadige utbrudd av sykdom i en fullvaksinert befolkning. Grunnleggende forutsetninger for at teorien skal være gyldig er heller ikke til stede.
Kravene som settes opp for flokkimmunitet har aldri vært etterlevet da effekten av vaksinene er avtagende hos store deler av befolkningen.
Selv om man oppnådde en 100% vaksinedekning ville man ikke kunne hindre utbrudd av meslinger. At MMR vaksinen ikke kan hindre utrbudd av meslinger selv med en vaksinasjonsgrad på 95% er et faktum som allerede har blitt anerkjent av ledende eksperter i fagfellevurdert medisinsk litteratur.
Se kilder til dette:
Gregory A. Poland and Robert M. Jacobson, “Failure to Reach the Goal of Measles Elimination”, Archives of Internal Medicine, August 22, 1994, https://doi.org/10.1001/archinte.1994.00420160048006.
Gregory A. Poland, “The re-emergence of measles in developed countries: Time to develop the next-generation measles vaccines?” Vaccine, January 5, 2012, http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3905323/
Derfor bør ikke dette være noe absolutt mål man må strebe etter.
Det ER en klar ulempe å ikke gjennomgå sykdommen som barn, fordi kun gjennomgått sykdom gir livslang immunitet, og fordi voksne er langt mer utsatt for alvorlig forløp av sykdommen.
Meslinger i graviditeten kan ha spesiell skadelig effekt på både mor og barn.
Smitteoverføring til fosteret kan forårsake prematuritet og i enkelte tilfeller spontanabort. Hvis den gravide blir smittet med meslinger like før fødselen, kan den nyfødte utvikle alvorlig infeksjon. Ved gjennomgått sykdom ville man hatt livslang immunitet og gravide ville da kunne være trygge på at de ikke ville kunne bli syke.
Paradokset her er at den mest sårbare gruppen, de aller yngste var langt bedre beskyttet før vaksineprogrammene ble satt i gang.
Innen man startet vaksinering mot meslinger gjennomgikk 97% av alle barn og ungdommer sykdommen innen de fylte 15 år og utviklet en livslang immunitet.
I en uvaksinert normalpopulasjon, som Norge på 60 - tallet, vil store deler av befolkningen ha ekte immunitet etter gjennomgått sykdom. Sykdommen vil dermed kun ramme en nokså snever gruppe, stort sett barn mellom 4 og 9, og omtrent kun barn mellom 2 og 12. Som også er gruppen som takler sykdommen best.
I dag vil et utbrudd i langt større grad ramme «alle». Babyer vil være særlig utsatt, men også voksne med avtakende immunitet etter vaksinasjon, kan være utsatt (vi ser mange eksempler på dette).
Vaksineringen åpner også opp for nye problemstillinger hvor vi ser at de de voksne utgjør en potensiell smittefare. Tidligere var dette ikke noen aktuell problemstilling.
Uvaksinerte blir ofte beskyldt for å spre sykdom men vi vet at alle personer uavhengig av vaksinestatus kan spre smitte.
Fullvaksinerte kan bli syke av den sykdommen de er vaksinert mot. Nyvaksinerte kan spre smitte i flere uker etter at de har blitt vaksinert.
De som velger å ikke vaksinere sine barn utgjør på ingen måte noen større fare for andre enn vaksinerte personer. Dette er en myte som blir spredt og blir kontinuerlig gjentatt i media uten at den blir noe mer sann av den grunn.
Påstand 12: “Vi bygget kronikken vår på solid faglig, oppdatert dokumentasjon”.
Dessverre ser det ut til at det heller er snakk om selekterte studier og påstander som virker svært urelaistiske.
Det å snakke om “oppdatert dokumentasjon” i denne sammenhengen dreier seg om tallmaterialet som er basert på innrapporterte tilfeller hvor meslinger har et spesielt alvorlig forløp. Se påstand nr. 3 for nærmere forklaring.
Påstand 13: “Det er langt farligere å bli smittet av meslinger enn å la seg vaksinere. Folk flest forstår slik informasjon.”
Det er problematisk når et fagmiljø ønsker å underbygge sin argumentasjon med at “folk flest” mener eller forstår. “Folk flest” får jo nettopp sin forståelse av et medisinsk fagfelt fra fagmiljøene. Når disse miljøene feilinformerer og deretter lener seg på hva den feilinformerte befolkningen oppfatter av fagfeltet, - da har vi skapt en sirkelargumentasjon som slår uheldig ut i forhold til hva som er et korrekt bilde av situasjonen.
Det blir på samme måten som når stortingsrepresentantene argumenterte for at det var riktig å overkjøre den ene forelderen når det var uenighet om vaksinering.
Det å vaksinere er et alvorlig avgjørelse i et barns liv og kan få livsvarige konsekvenser og også føre til død. Men politikerne mente det var et gyldig argument at: “folk flest” ikke opplevde det som noe alvorlig.
Selv om den medisinske litteraturen kan bekrefte det motsatte.
Her ser vi hvordan myndighetene utnytter at befolkningen faktisk har fått et feilaktig bilde av vaksiner og at de feilaktig oppfatter vaksiner som en bagatellmessig affære.
De er i utgangspunktet feilinformerte om de alvorlige konsekvenser en vaksinasjon kan føre til. Og dette blir nå benyttet som et argument av våre politikere til å innføre ny tvangslovgning.
Vi sendte i den anledning inn et innspill til departementet 25.4.2017 da saken ble behandlet om endring av lovteksten i forhold til at den ene forelderen blir fratatt retten til samtykke der det er uenighet mellom foreldrene ved vaksinering. (lenke til saken)
Det sniker seg inn et maktprinsipp som ikke i er overensstemmelse med at medisinsk behandling i Norge skal baseres på tillit og frivillighet og begge foreldres likeverdige samtykke.
Man har valgt å omdefinere det å vaksinere til en bagatellmessig affære for at det skal kunne passe inn under de kriteriene som gjelder for unntak i loven. Det blir galt å hevde at vaksiner kan sidestilles med behandling på linje med et skrubbsår, da det er bekreftet både medisinsk og rettslig at vaksinasjon må regnes som et betydelig medisinsk inngrep med potensielt alvorlig risiko.
“Vi mener at departementet her har endret radikalt på den opprinnelige intensjonen om at begge foreldre skal samtykke til medisinske inngrep. Dette forslaget mener vi står i strid med forpliktelser Norge har i forhold til konvensjoner vi er knyttet til på menneskerettighetsområdet.”
En del av argumentasjonen gikk nettopp på folks oppfatning av vaksinering:
- “departementet reknar med at dei fleste foreldre ser på vaksinasjon (..) som en del av den daglege og ordinære oppfølginga...”
Dette ble benyttet som et argument for å klubbe gjennom ny lovgivning som fratar den ene foreldren grunnleggende foreldreansvar overfor sitt barn. Man ser bort fra at vaksiner medisinskt må regnes som et alvorlig inngrep, og velger å lene seg på befolkningens oppfatning av saken.
Her burde fagmilijøene vært på plass for å korrigere. Det burde ikke være synsing og oppfatninger blandt folk flest som skal være styrende i ny lovgivning, men fakta.
“Folk flest” mente også at røyking var ufarlig, men det er jo ikke annet enn en sovepute hvis fagmiljøene skal understøtte sin argumentasjon med slik retorikk, da det er deres ansvar å vurdere om dette er korrekt.
Påstand 14: “De som lar seg og sine barn vaksinere, har ingen grunn til å få “ubegrunnet sykdomsangst”.
Det er til enhver tid omtrent 90 000 barn i norge som er uvaksinerte i forhold til meslinger fordi man ikke starter vaksinering før ved 15 måneders alder.
Det er også alltid et visst antall barn som ikke responderer på vaksinen, og det er et visst antall barn som ikke kan vaksinere seg av medisinske grunner, og det er et visst antall barn hvis foreldre har valgt å ikke vaksinere sine barn.
Dette blir totalt sett en anseelig gruppe barn som ikke er vaksinerte. De vil isåfall bli rammet av professorenes skremmende estimater for dødelighet og hvis de tar det de leser på alvor vil de faktisk bli rammet av en "ubegrunnet sykdomsangst", fordi det er jo det som det legges opp til ved å legge frem slike estimater for dødelighet.
Påstand 15: “Det som er farlig, og som kan skape “ubegrunnet angst”, er å feilinformere om bivirkninger av vaksinen og samtidig bagatellisere alvorligheten av sykdommen”.
Er faglig kritikk å feilinformere? Det blir også benyttet ordet farlig. Når ble faglig kritikk farlig?
Er ikke nettopp faglig kritikk det som holder et fagfelt levende, - gir det korreksjon og strammer det inn når det går i feil retning?
Det vi er bekymret over i vaksinedebatten er nettopp at debatten er lagt død. Enhver person som retter kritikk blir stemplet og marginalisert. Vi ser en retorikk som har utviklet seg de siste årene fra våre politikere som på oss virker skremmende og mye mer farlig enn den faktabaserte kritikken vi kommer med i våre innlegg.
Fra Stortingets talerstol har vi tidligere i år fått høre at det å være kritisk til vaksiner bidrar til å spre dødelige sykdommer i samfunnet og at kritikken i det store og hele er basert på konspirasjonsteorier og feilinformasjon.
Dette er svært feilaktig og ekstrem retorikk som kun bidrar til å ødelegge muligheten til å føre en saklig fagdebatt. På denne måten blir vaksinekritikk et tabuområde hvor ingen fagpersoner våger å ytre seg, - en selvpålagt sensur fordi man vet hva slags skitstorm som vil møte en hvis man våger å si noe kritisk. Men hvis ingen i fagmiljøene våger å ytre seg om dette - hvem skal da si fra?
Skal vaksinekritikk betegnes som farlige meninger? - det er tydeligvis det de store sosiale plattformer som Yotube, Facebook, Google, Instagram, Twitter m.fl. nå mener. Vi ser sensuren griper om seg.
Hvor går vi da? Hvis man ikke lenger skal ha ytringsfrihet på et så viktig område som hva slags medisinsk intervensjon alle friske barn skal gjennomgå?
Den dagen en faglig debatt ikke finner sted, kritiske spørsmål ikke blir stilt så vil forskningen og fagområdet som sådan kunne gå i stå og det vil ikke være mulig å gjøre viktige og påkrevde utbedringer på de rådende forhold.
Hvis man ikke er villig til å ta inn over seg eller forholde seg til alle de barna som får bivirkninger av vaksiner og bare kaller dette for anekdoter så bryter man med vitenskapens grunnleggende prinsipp som handler om å iaktta og forstå ved å observere det som faktisk foregår.
Den dagen man på et fagområde nekter å forholde seg til hva som utspiller seg i den virkelige verden og velger å stemple all kritikk som usaklig da har man forlatt de vitenskapelige grunnprinsipper og beveget seg inn i et dogmatisk ideologisk basert system hvor det ikke er lov eller sundt å være skeptisk eller observere det som foregår. Det er der vi står i dag.
Da tenker jeg på alle de barna som blir skadet av vaksiner og hvor svært mange blir avvist og skaden blir ikke undersøkt eller anerkjent av myndigheter eller helsepersonell. I tillegg har vi mange varslere som ikke får muligheten til å fremme sine synspunkter eller få tilgang på forskningsmidler.
En fryktbasert konformitet der fagpersoner ikke lenger våger å uttrykke skepsis eller kritikk er farlig. Når man forlanger blind tillit med sensur og stempling av annerledestenkerne og det råder kun en sannhet - da burde varselklokkene ringe!
Jeg vil derimot hevde det er mer farlig når….
-
den som fremmer vitenskapelig begrunnet bekymring og skepsis blir marginalisert og stemplet som vaksinemotstander, noe som igjen kan utvikle seg til en fryktbasert og ensrettet fagmiljø.
-
sykdommene som det finnes vaksiner mot blir fremstilt som ekstremt mye farligere enn det de er.
-
Vaksiner alltid blir fremstilt som noe ensidig positiv
-
Bivirkninger blir bagatellisert, underkjent og i liten grad registrert
-
Uvaksinerte blir beskyldt for å spre sykdom når vi vet at alle personer uavhengig av vaksinestatus kan spre smitte. Fullvaksinerte kan bli syke av den sykdommen de er vaksinert mot. Nyvaksinerte kan spre smitte i flere uker.
-
Man ikke tar inn over seg at det er store kunnskapshull på vaksineforskningen, og at bivirkninger i liten grad blir registrert eller anerkjent.
Jeg vil derfor hevde at sunn og ekte skepsis er på sin plass når det kommer til alle fagområder, og det er det som vil bringe denne saken videre og til syvende og sist tvinge frem vaksiner som gir færre bivirkninger og et vaksineprogram som er mer behov- og individbasert enn slik det er i dag da ONE SIZE FITS ALL - noe som fra et medisinsk perspektiv umulig kan være faglig forsvarlig.
Rupert Sheldrake uttalte i et nylig intervju: “The plural of anecdotes is data. If lots of people notice something, then to say this is rubbish isn’t the right starting point. Science is meant to be empirical which means based on experience”.
(Når man får mange nok anekdoter blir det data. Hvis mange personer erfarer noe - å hevde at dette er tull er ikke noe godt utgangspunkt. Vitenskap er ment å være empirisk som betyr at det skal være basert på erfaring.)
Artikkelforfatterne inntar ikke noen prinsipiell avstand fra det å innføre tvang, men mener dette vil være avhengig av vaksinasjonsdekningen. Å innføre tvangsvaksinering av alle barn og helsepersonell for en sykdom som har vist seg å ha svært lav dødelighet, kan ikke på noen måte rettferdiggjøres.
Det er beklagelig når fagfolk er prinsippløse i forhold til grunnleggende pasient- og menneskerettigheter. Foreningen for Fritt Vaksinevalg har som formål å forsvare disse rettighetene.
Påstand 16: “Slik feilinformasjon har dessverre undergravd den gode vaksinasjonsdekningen man har hatt i mange land, for eksempel Tyskland og USA”.
Nei, det er feil, vaksinasjonsdekningen i Tyskland og i hele europaregionen til WHO har nå en rekordhøy vaksinasjonsdekning.
WHO skriver på sine hjemmesider: “More children in the WHO European Region are being vaccinated against measles than ever before...The surge in measles cases in 2018 followed a year in which the European Region achieved its highest ever estimated coverage for the second dose of measles vaccination (90% in 2017). More children in the Region received the full two-dose series on time, according to their countries’ immunization schedules, in 2017 than in any year since WHO started collecting data on the second dose in 2000. Coverage with the first dose of the vaccine also increased slightly to 95%, the highest level since 2013.”
Men likevel foregår det utbrudd av meslinger, - kan dette skyldes andre ting? - hva med rent vann, krigslignende tilstander, elendig helsetilbud og stor fattigdom? - kan dette være viktigere faktorer enn vaksinedekning og såkalt “feilinformasjon” som media og vaksinepromotører liker å skylde på? Den medisinske historien har vel egentlig gitt oss svaret.
Påstand 17: “Det er på denne bakgrunn (at man har undergravd den gode vaksinasjonsdekningen) at man i Tyskland vurderer obligatorisk vaksinering.”
Man vurderer å innføre tvangsvaksinering i Tyskland på et fullstendig sviktende grunnlag. Vaksinedekningen er svært god, til og med bedre enn i Norge (lenke). Man regner med et snitt på under 1000 smittede personer årlig i en befolkning som består av 83 millioner mennesker, man har en årlig dødelighet av meslinger på 1,4 individer.
Dette er individer som ofte har underliggende kroniske sykdommer, og hvis dødsårsak ofte er vanskelig å definere. Offisielle data viser at man har registrert 2 dødsfall i forbindelse med vaksinering med MMR vaksinen i løpet av de siste 5 årne.
Her fra en Tysk reportasje produsert av Klagemauer TV:
Det foregår i dag store demonstrasjoner og underskriftskampanjer i Tyskland for å få stoppet dette forslaget om innføring av tvangsvaksinering som ikke kan rettferdiggjøres med noen medisinsk eller menneskerettslig begrunnelse. .
Påstand 18: “Det håper vi å slippe i Norge, og det var bakgrunnen for vår kronikk”.
Jeg noterer meg også at artikkelforfatterne ikke inntar noen prinsipiell avstand fra det å innføre tvang, men mener dette er avhengig av vaksinasjonsdekningen.
Det er beklagelig når ledende fagfolk er prinsippløse i forhold til grunnleggende pasientrettigheter.
Å innføre tvangsvaksinering av alle barn for en sykdom som har vist seg å ha svært lav dødelighet kan ikke på noen måte rettferdiggjøres.
Sigurd Nes
Foreningen For Fritt Vaksinevalg
